Hendingene i 1814

14. januar:
Kielfreden. Norge blir avstått til Sverige.

24. januar:
Prins Christian Frederik stiller seg i spissen for en reisning i Norge.

16. februar:
Stormannsmøte på Eidsvoll. Christian Frederik går med på å innkalle en riksforsamling på Eidsvoll for å utarbeide en grunnlov.

25. februar:
Alle landets menigheter avlegger ed på å hevde Norges selvstendighet. Samtidig velges utsendinger til riksforsamlingen.

11. april:
Riksforsamlingen på Eidsvoll åpnes.

17. mai:
Grunnloven blir undertegnet. Christian Frederik velges til Norges konge.

Eidsvollsbygningen der Riksforsamlingen møtte fra 11. april til 20. mai 1814. Den tilhørte verkseier Carsten Anker.

19. mai:
Christian Frederik aksepterer kongevalget og avlegger ed på 17. mai-grunnloven.

7. juli:
Stormaktskommissærene gir Christian Frederik ultimatum og krever at han skal legge sin makt i Stortingets hender og gå inn for union med Sverige. Festningene ved grensen skal besettes av svenske tropper.

13. juli:
Christian Frederik godtar kravene, unntatt besettelsen av grensefestningene.

28. juli:
Krig mellom Norge og Sverige.

14. august:
Mossekonvensjonen blir undertegnet. Svenskene godtar 17. mai-grunnloven, med de endringer som unionen gjør nødvendig. Christian Frederik lover å legge ned sin makt i Stortingets hender, samt innkalle et ekstraordinært storting for å forhandle om unionen med Sverige.

8. oktober:
Det overordentlige Storting åpnes.

10. oktober:
Christian Frederik abdiserer.

20. oktober:
Stortinget godtar i prinsippet en union med Sverige.

4. november:
4. november- grunnloven blir underskrevet og Carl XIII blir valgt til konge i Norge.

 

Karl Johan

Napoleons franske general Bernadotte blir valgt til svensk kronprins. Fra 1818 også konge i Norge under navnet Carl Johan.

 

Christian Frederik

Christian Frederik (1786 - 1848) var sentral i det dramaet som utspilte seg i Norge i 1814. Han var arving til den dansk-norske tronen. I 1813 var krigssituasjonen vanskelig og den 26 år gamle Christian Frederik ble sendt til Norge som stattholder. Han var en sjarmerende mann, entusiastisk og lett å begeistre. Han hadde hatt norske venner og rådgivere i lang tid. Som stattholder ble han raskt populær i Norge og han gikk omgående igang med å knytte nye kontakter. Han viste seg også raskt som en dyktigere politiker og administrator enn noen hadde trodd.

Grunnloven 1814

Året 1814 ble et vendepunkt i norsk historie. Dette året gikk den dansk-norske helstaten i oppløsning etter nesten 400 år. Norge ble et selvstendig rike med egen grunnlov. Da året tok slutt, var Norge i personalunion med Sverige, med felles konge, men med en stor grad av selvstendighet, og med den frieste forfatning i verden på dette tidspunkt.

 

Det var stormaktspolitikk og krefter utenfor landet som førte til sprengningen av den dansk-norske helstaten, først og fremst svenskekongen Carl Johans politikk. Bak hendelsene i 1814 lå også en våknende norsk nasjonalbevissthet og økende misnøye med den administrative og kulturelle sentraliseringspolitikken. Framveksten av de nye næringene og en velutdannet norsk embets- og borgerstand er med på å forklare denne nasjonale "oppvåkningen".

Disse nye "kondisjonerte" ble ledende i selvstendighetsreisningen og i utarbeidelsen av Grunnloven. De var også sentrale i forhandlingene om unionsvilkårene høsten 1814. Det er derfor dekning for å si at den økonomiske oppgangen i Norge på 16- og 1700-tallet var en nødvendig forutsetning for hendingene i 1814.

 

17.mai-grunnloven

Den 17. mai 1814 undertegnet samtlige representanter på Eidsvoll en ny grunnlov for den selvstendige staten Norge, og de valgte Christian Frederik til konge. De viktigste idéene i grunnloven var radikalt tankegods som fikk sitt gjennomslag i den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjon.

Noen hovedprinsipper:

Folkesuverenitet. Makten skulle i siste instans ligge hos folket. Eidsvollforsamlingen oppfattet seg selv som et uttrykk for dette prinsippet: Som folkets representanter skulle den gi Norge et nytt politisk system.

Maktfordeling. Makten i staten skulle være delt. I den dansk-norske helstaten hadde kongen vært eneveldig. Nå måtte den nye kongen Christian Frederik dele makten med en folkevalgt forsamling. Kongens makt skulle være utøvende, den folkevalgte forsamlingen skulle først og fremst gi lover, pålegge skatter og bevilge penger. Kongen selv skulle utnevne sine ministre.

Individenes frihet. Alle norske borgere ble garantert visse rettigheter. Viktigst av disse rettighetene var ytringsfriheten. Norske borgere ble også garantert rettssikkerhet.

 

Grunnlovens norske særtrekk

Den norske grunnloven var svært demokratisk, sammenliknet med de fleste forfatningene i samtiden. Stemmeretten var knyttet til eiendom. Men grensene var satt lavt: nærmere halvparten av alle voksne menn fikk stemmerett. Kvinner fikk ikke stemmerett. Det var ikke aktuelt i 1814.

Den nye nasjonalforsamlingen fikk navnet Stortinget, et navn som tok opp det gamle norske ordet ting.

Embetsmennenes sterke stilling kom fram på to måter i grunnloven: Alle embetsmenn fikk stemmerett, og en embetsmann kunne bare avsettes etter lov og dom.

Bøndene fikk sitt ved at odelsretten ble skrevet inn i grunnloven. Odelsretten ble sett på som noe særnorsk, og som grunnlaget for det frie norske bondesamfunnet.

Paragraf 2

Et skjemmende trekk ved grunnloven var paragraf 2. Den nektet jøder adgang til riket, og konstaterte at jesuitter og munkeordener ikke måtte tåles. Spesielt skjemmende virket paragrafen fordi den skulle ha inneholdt en generell passus om religionsfrihet i Norge. Men denne passusen forsvant under behandlingen, antagelig ved en ren glipp. Bare unntakene ble stående igjen.

 

Hvem satt på Eidsvoll?

Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt blant de militære. De andre var valgt som representanter for landdistrikter og byer. Embetsmennene dominerte forsamlingen med en drøy halvpart av medlemmene. Men ingen av dem tilhørte de meste framtredende embetsmennene i Norge. En håndfull av medlemmene var store bruks- og godseiere, og 13 var kjøpmenn. Christian Frederiks valgregler hadde sørget for at bøndene ble godt representert, ialt var nærmere en tredjedel av forsamlingen bønder.

Mange av Eidsvollsmennene var svært unge. Gjennomsnittsalderen for riksforsamlingen var 42,8 år.