Jernutvinning

Kelterne var de første som utvant jern. De eldste norske jernvinneanleggene er fra ca. 100 f.Kr. Malm fra myrene ble brent i ovner av stein og jord, som ble fyrt med trekull. Slagget rant ut i bunnen av ovnen. Jernet lå igjen høyere oppe.

Jernet fra ovnene ble smidd til barrer og buntet sammen for transport og salg.

 

Båtbygging
(QuickTime VR - 326Kb)

Med redskap og nagler av jern bygde vikingene havgående skip. Byggemåten har endret seg lite fram til våre dager. Denne båten er en kopi av en færing (båt for fire årer) fra Gokstad i vestfold fra ca. år 900.

 

Vikinghuset

I vikingtiden hadde husene yttervegger av stein, kledd innvendig med stående plank. Taket var båret av stolper og tekket med bjørkenever og torv som holdt godt på varmen. Ildstedet lå midt i huset, røyken gikk ut gjennom åpninger i gavlene. Gulvet var av jord med trepaller langs veggene.

 

Reiserutene...

Vikingferdene med store havgående skip gikk først i vesterled til Jorvik (York), til Valland og Normandi (Frankrike), seinere til Island, Grønland og Vinland. I austerled førte ferdene til Gardarike (Russland) og opp de store elvene til Svartehavet og Miklagard (nå Istanbul).

 

Norrøn gudelære

I vikingenes gudeverden var det en stor gudefamilie, æsene. De måtte stadig kjempe mot jotnene. Dessuten var hele naturen med trær og dyr fylt av gode og onde krefter. Odin var allfader, han hadde alle tenkelige menneskelige kvaliteter. Men siden han manglet visdom, byttet han bort sitt ene øye for å få visdom fra den blinde guden Mime, som voktet visdommens brønn. Derfor er Odin alltid framstilt med ett øye. Hans to ravner Hugin og Munin fløy rundt i verden og observerte hvordan det stod til. Tor med hammeren red over himmelen på en bukk. Hver gang han svingte hammeren, ble det lyn og torden, og regn. Derfor var han den fremste fruktbarhetsguden.

Vikingene trodde at jorda var flat og rund. Uhyret Midgardsormen kveilte seg rundt verden. Det ble dobbelt farlig å nærme seg utkanten for den kjente verden: uhyret kunne sluke deg, eller du kunne falle ut i intet.

 

Runealfabetet

Jernets tid

Jernalder
(599 f.Kr - 1030 e.Kr.)

Jernet fra myrene gir menneskene nye muligheter. En raskt voksende befolkning trenger større næringsgrunnlag. Med bedre redskap rydder de ny jord hjemme. De bygger havgående skip og reiser på handels- og plyndringsferder til andre land. Med våpen i hånd grunnlegger de nye riker.

 

Befolkningen i Norge i jernalderen

Før vikingtiden vet vi lite eller ingenting om hvor mange mennesker som bodde i Norge. Vi vet at mange gårder ble ryddet i perioden 300-600. På Sørlandet og Vestlandet ble mange av disse avfolket på 600-tallet, enten som følge av pest, matmangel eller krigerske handlinger. På 700-tallet starter en ny ekspansjonsperiode i de samme områdene. På Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge øker befolkningen jevnt gjennom hele perioden.

Mellom år 800 og 1 000 regner vi med et folketall på 100 - 300 000. Befolkningen vokser sterkt gjennom hele perioden, til tross for omfattende utvandring. Denne veksten fortsetter inn i middelalderen. Den blir fulgt av omfattende nyrydning og økende jordbruksproduksjon.

De eldste spor etter fast bosetning finner vi fra tiden rundt Kristi fødsel, såkalte kretstun, der husene ligger i en ring omkring et tun. Tydelige gårdsanlegg finner vi først på 300-tallet. Bosetning i hellere ser ut til å ha tatt slutt på 600-tallet.

 

Styringsverk

Den politiske samlingen av Norge tok til på slutten av 800-tallet, men allerede før den tid hadde det eksistert småriker og rettsfellesskap i flere deler av landet. Den territorielle samlingen begynte for alvor med Harald Hårfagre, som styrte over Sør-Vestlandet og indirekte over resten av landet gjennom andre høvdinger.

Olav Tryggvason fikk også herredømme over Trøndelag, og Olav Haraldsson over Opplandene. Det var likevel først etter 1035, da danskekongen Knut den mektiges imperium brøt sammen, at norske konger kunne hevde et varig herredømme over norsk territorium.

Norges konger i årene 900 - 1028

Trykk her for oversikt.

 

Næringsveier

Jakt, fangst, fiske

Introduksjonen av jernet som materiale i våpen og redskap fikk stor betydning for jakt, fangst og fiske. Spyd og piler av jern var langt mer presise og effektive enn de gamle våpnene.

Fra eldre jernalder finner vi også store anlegg av ledegjerder og dyregraver for drivfangst av rein i høyfjellet. Anleggene ligger gjerne i tilknytning til vann, og det antas at reinen er blitt drevet ut i vannet og drept mens den svømte. Slike anlegg er blant annet funnet ved Langevatn og Finnsbergvatnet på Hardangervidda.

I eldre jernalder var det sammenhengende bosetning langs hele norskekysten. Hovednæringen for de fleste kystboerne var fangst og fiske. En lang rekke funn av fiskeredskap forteller om denne virksomheten. Store fiskekroker av jern og tunge dypvannssøkker forteller om fiske etter torsk, lange og kveite.

Allerede i vikingtiden fantes det større sesongfiskerier. Skreifisket i Lofoten hadde allerede da stort omfang, likeledes ser det ut til at det ble fisket mye sild. Begge disse fiskeslagene ble viktige handelsvarer.

 

Jordbruket

Eldre jernalder, særlig tiden etter Kristus, var en ekspansjonstid for jordbruket. Over hele Sør-Norge ble det ryddet jord for åker og eng. Viktigst var korndyrkingen. Bygg og havre var de vanligste sortene. Det ble også dyrket lin mange steder, og ulike urter.

De vanligste redskapene til jorddyrkingen var hakke og trespade, men også ard. Introduksjonen av jernet fikk stor betydning for jordbruksutviklingen. Fra vikingtiden finner vi således primitive plogskjær som til en viss grad vendte jorden. Det er antatt at vikingene lærte plogen å kjenne i England. Til kornskjæring bruktes jernsigder som skiller seg lite fra dem som ble brukt helt opp i vårt eget århundre.

I yngre jernalder førte folkeøkningen til ny fart i nyrydningen. Samtidig ble jordbruket intensivert. Blant annet ble åkrene gjødslet kraftigere enn før.

De vanligste husdyrene var hest, ku, sau, gris og høner. Til husdyrholdet var man svært avhengig av beiting og fôrsanking i utmarka. Det er funnet både stuttorver og lauvkniver fra jernalder som vitner om denne driftsformen. Fra yngre jernalder regner man også med at seterdriften ble utbredt i Norge.

 

Håndverk

Det nye metallet, jernet, ble fra først av importert fra Mellom-Europa. Etterhvert fikk den lokale jernutvinningen større omfang, og omkring Kristi fødsel var Norge trolig selvberget med jern. Jernutvinning ble etterhvert en viktig næringsveg som særlig sysselsatte dem som bodde opp mot høyfjellet.

Også videreforedlingen av jernet til våpen, redskap, smykker og annet ble av stor betydning. Jernredskapene var en teknologisk nyvinning som økte produktiviteten og introduserte helt nye arbeidsområder. Båtbyggingen er eksempel på dette. Redskap og nagler av jern gjorde det mulig å bygge store, havgående skip. Dette var en forutsetning for vikingferdene.

 

Handel

Bedre samferdselsmidler, særlig skip, gjorde at handelen både innen- og utenlands ble sterkt utvidet i jernalderen. Før jernproduksjonen var tilstrekkelig utbygd, ble jernet importert fra keltiske høvdingdømmer i Mellom-Europa.

I romertiden (ca. 0 - 400 e.Kr.) oppsto det en utstrakt handel med de romerske provinsene. I Norge finner vi spor etter dette i gravfunn fra denne perioden: Romerske gullmynter, sverd, glassbeger, kjeler, øser og statuetter av bronse.

I folkevandringstiden (400 - 570) gikk Vest-Romerriket i oppløsning og handelsveiene ble lagt om. Vestlandet, som tidligere hadde vært en mellomstasjon for handelen nordfra, mistet nå denne posisjonen og i merovingertiden (570 - 800) handlet trøndere og nordlendinger lenge direkte med Danmark og Frankerriket.

I yngre jernalder ser vi tegn til en økende handel på Nordkalotten og østover. I vikingtiden (800 - 1030) gikk det en handelsvei til Finnmark og videre østover, inn i Kvitsjøen til Bjarmland. En annen rute gikk østover til Birka i Mälardalen, mens handelen sørover til Europa ofte gikk via Hedeby på Sønderjylland. Fra Østersjøen seilte handelsmenn opp de store elvene til Svartehavet. Endelig gikk det handelsveier over havet til vesterhavsøyene og de britiske øyer.

Nordmennenes handelsvarer var for det meste fangstprodukter, men antakelig også produkter av kleberstein og jern. Som betaling mottok de mynter og edle metaller, men også fine klær, glass, smykker og andre kostbare varer.

 

Samisk jernalder (0 - 1500 e.Kr.)

Jernet kom senere i bruk i de samiske områdene enn i resten av Norge. Befolkningen her hadde flest kontakter med østlige samfunn i Nord-Sverige og Finland og fikk viktige impulser fra den russiske bronsealderkulturen, Ananino-kulturen, mellom Volga og Ural. Bronse forble det viktigste metallet frem til omkring 200 f.Kr. Først omkring Kristi fødsel starter det vi kan kalle samisk jernalder.

Det er ikke funnet spor etter lokal jernutvinning. Det er derfor mulig at jernredskap har vært innført ferdige fra andre områder og var sjeldne og kostbare. Det eldste funnet av jernredskap i Finnmark kommer fra graver på Kvalnes og Barsnes på Veineshalvøya innerst i Varangerfjorden.

Både hustyper, bosetningsmønster og gravskikk i førromersk jernalder i Øst-Finnmark og på Kola viser en avansert kulturform og peker framover mot den samiske kultur vi kjenner fra historisk tid.

Selv om fiske og fangst fremdeles var hovednæringen, finnes det urnordiske lånord for ull, åker, korn, ljå og skav i samiske dialekter. Dette tyder på at jordbruk og husdyrhold i alle fall har vært kjent i deler av Sameland allerede i folkevandringstid. Funn av tekstilredskap, bl.a. på Kjelmøya i Varanger, tyder på det samme.

Skriftlige kilder

Den første skriftlige beretning om samene gjøres av romeren Tacitus i år 98. I sin bok "Germania" nevner han et folk han kaller FENNI.

Mest kjent er likevel Ottars beretning til kong Alfred av England i år 890. Han bruker betegnelsen FINNAS om samene og beskriver dem som pelsjegere, fuglefangere og fiskere langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya. Han forteller også at samene ble beskattet, antakelig i Hålogaland. De rikeste samene betalte så mye som 15 mårskinn, fem reinhuder, 10 sekker dun, en bjørnefell, en kjortel av oterskinn og to 40 m lange skipsreip.