Olav den hellige

Olav Haraldsson - den hellige - var kongen som kristnet Norge. Hans død på Stiklestad 29. juli 1030 innleder norsk middelalder. Han ble erklært for helgen året etter sin død, og tusener av pilegrimer fra hele Europa valfartet til hans grav.

 

Antemensale

Olav den helliges liv og død. Alterbord trolig fra Haltdalen stavkirke i Trøndelag, ca. 1300. Alterbordet finnes i dag i Nidaros domkirke, Trondheim.

 

 

Kultursprederne

Med den nye religionen fulgte prester og munker utenfra. De brakte med seg europeisk kultur. Klostrene ble spredningssentra for musikk, litteratur, kunst og legevitenskap. Skrive- og lesekunsten var ett av de viktigste bidragene munkene gav til utvikling av norsk kultur.

 

Helgenskrin

Relikvieskrinet formet som en bygning med saltak, stammer fra Hedalen stavkirke, 1200-tallet. Det er dekorert med dragehoder, motiver fra Kristi liv og mordet på Thomas Becket.

 

Pesten på vandring

I folketradisjonen var pesten en gammel kjerring som vandret fra bygd til bygd og spredte sykdom og død. Hadde hun rive med seg, ville noen slippe unna, men brukte hun sopelime, ville alle dø.

 

Rottene
(QuickTime VR - 840Kb)

De svarte rottene, Rattus rattus, spredte byllepesten. I pelsen hadde de lopper. Når disse bet mennesker, overførte de basillene. Rotteplagen var stor i middelalderbyene, så smittespredningen skjedde raskt.

 

Ødegårdene

Etter Svartedauden lå tusener av gårder øde. Noen steder døde folket ut, andre steder reiste de til større og bedre gårder som stod tomme etter pesten. Ødegårdene grodde igjen og forfalt. Mange ble aldri tatt opp igjen.

 

Norge blir dansk lydrike

Christian IIIs håndfesting av 1536 innleder nesten 400 år i forening med Danmark. Norge omtales her som et rent lydrike under Danmark:

"Efterdi at Norges rike nu så forringet er både av makt og formue, og Norges rikes innbyggere ikke alene formå at underholde dem en herre og konge ... da skal det herefter være og blive under Danmarks krone, liksom et av de andre lande, Jylland, Fyn eller Sjælland er, og herefter ikke være eller hete intet kongerike for seg, men et ledemot av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid."

Storhetstid og mørketid

Middelalderen
(1030 - 1536)

Storhetstid

11- og 1200-tallet ble en blomstringstid for Norge - økonomisk, politisk og kulturelt. For første gang fikk landet et organisert statsapparat og en sterk kongemakt, og Norge la nytt land under seg: Norgesveldet omfattet både vesterhavsøyene, Island, Grønland og Man, foruten Jämtland. Nordmennene lot seg kristne, og den nye kirkens menn brakte med seg kunnskap, kunst og kultur fra kontinentet.

...så mørketid

Svartedauden i 1349-50 drepte over halvparten av menneskene i Norge. Knapt noe land i Europa ble så hardt rammet av pesten. Dette ble starten på en mørk periode i vår historie. Landet stagnerte kulturelt og økonomisk. Politisk gikk det i oppløsning og endte som et lydrike under Danmark i 1536.

 

Befolkningen i Norge i middelalderen

Befolkningsøkningen fra vikingtiden fortsatte utover i middelalderen. Rundt år 1300 var folketallet ca. 450 000.

Svartedauden i 1349-50 reduserte befolkningen med 50-60 %, til under 200 000. I årene som fulgte, ble Norge rammet av flere andre epidemier som bidro til å holde folketallet nede. Først på 1500-tallet begynte folketallet å stige igjen for alvor.

Årsakene til befolkningsnedgangen er omdiskutert. Enkelte historikere mener at den sterke folkeveksten i høymiddelalderen hadde økt presset på ressursene, slik at mange levde på eksistensminimum. Dødeligheten ved sykdommer økte derfor sterkt. Det finnes også tegn på en klimaforverring fra midten av 1200-tallet, men sykdom synes å ha vært den avgjørende årsaken til befolkningsnedgangen.

Etter svartedauden minsket presset på ressursene, og jordbruksproduksjonen pr. innbygger økte.

 

Styringsverk

Med høymiddelalderen fikk Norge for første gang et landsomfattende styringsverk ved siden av kongen. Statsmakten kunne håndheve lovverket og holde ro og orden gjennom et militærapparat.

Det første kjente riksmøte ble holdt i 1152-3, og fram til 1302 ble det holdt ca. 25 slike møter, der bisper, abbeder, bønder og hirdfolk deltok. Mot slutten av 1200-tallet ble dette organet gradvis fortrengt av kongens råd, en samling kongelige tjenestemenn og geistlige og verdslige stormenn.

Utviklingen av en sentraladministrasjon skjedde innen rammen av kongens hird, ved at hirdombud fikk preg av kongelige embeter ettersom statens oppgaver økte.

Det eneste sentrale regjeringskontoret i høymiddelalderen var kanselliet, en liten gruppe skrivekyndige som skrev kongebrev og arkiverte innkommende korrespondanse.

Det eldste lokale styringsorganet var tinget. Tingene fungerte som rettsorganer og lokale politiske styringsorganer. Etterhvert som kongemakten vant kontroll over dem, bygdes det også ut et apparat av kongelige embetsmenn. De viktigste var lendmennene og årmennene. I høymiddelalderen avløstes disse av sysselmannen. Han styrte rettsvesenet, krevde inn skatter og representerte kongen lokalt i leidang og landvern. Under seg hadde sysselmannen flere lensmenn og fehirder. Dessuten eksisterte det fra kong Sverres tid flere lagmenn som fungerte som dommere.

Byene var fra 1100-tallet skilt ut som egne administrative enheter med egne styringsorganer.

 

Norges konger i årene 1028 - 1559

Trykk her for oversikt.

 

Næringsgrunnlaget

Jordbruk

Gjennom hele middelalderen var jordbruk den dominerende næringsveien, og veksten i den samlede jordbruksproduksjonen fra vikingtiden fortsatte inn i høymiddelalderen. Årsaken til veksten var først og fremst økning av jordbruksarealet. Den sterke folkeøkningen førte dessuten til intensivering av driften med større innsats av arbeidskraft. Likevel minket produksjonen pr. innbygger utover 1200-tallet.

I senmiddelalderen gikk jordbruksproduksjonen markert tilbake sammen med folketallet. Dette ble begynnelsen på en lang stagnasjonsperiode, og så sent som på 1600-tallet var det færre gårder i drift enn like før svartedauden. Driftsmetodene var heller ikke vesentlig forbedret på disse 300 årene. Når Produksjonen pr. innbygger likevel økte, var dette fordi befolkningen ble drastisk redusert og bare den beste jorda var i bruk.

Vanligste planteslag var bygg og havre, ofte sådd sammen som blandkorn. Rug og hvete ble dyrket i mindre målestokk. Kornavlingen omkring 1300 er anslått til ca. 100 000 tonn brutto. Forøvrig ble det dyrket hagevekster som neper, kål, erter, bønner og løk. Epler ble også dyrket, foruten lin og hamp til spinning.

Mens åkerbruket var viktigst på Østlandet, var februket mest utviklet i kyst- og fjordstrøkene og i fjellbygdene. Kyr, sauer og geiter var de viktigste husdyr, mens griser og høns var mer sjeldent.

 

Fiske og fangst

Gjennom hele middelalderen var fiske og fangst en viktig del av næringsgrunnlaget. Hjemmefiske foregikk langs hele kysten og gav et viktig tilskudd til den daglige kosten. Allerede på 1100-tallet var det store sesongfiskerier etter torsk i Lofoten og Vesterålen, og i store deler av kyststrøkene av Nordland og Troms blir korndyrking på 12- og 1300-tallet erstattet av fiske for salg og import av korn.

Torsken ble hengt til tørk og eksportert til utlandet via kjøpmenn i Bergen. Til begynnelsen av 1300-tallet var England viktigste marked for tørrfisken, i senmiddelalderen landene langs Nordsjøen og Østersjøen. Også lange, sei, hyse og brosme ble tørket for eksport.

Sild ble fanget i mindre målestokk langs store deler av kysten, men i større skala bare langs Båhuslenkysten fra 1200-tallet. Silda ble der tatt med garn og not og saltet for eksport.

 

Håndverk

Det ble drevet en omfattende husflid - hjemmeproduksjon - både i bygder og byer i middelalderen. På bygdene ser det ut til at håndverk oftest var en binæring for småbrukere. I byene derimot, fantes det en rekke ulike spesialhåndverkere. I landets største by, Bergen, forutsetter byloven av 1276 tyve ulike håndverk. Byhåndverkerne produserte først og fremst varer for den mer velstående del av befolkningen.

Fra slutten av 1200-tallet finner vi tredelingen lærling - svenn - mester. Ellers finner vi ingen fastere organisering av håndverkerne på denne tiden, bortsett fra i Bergen, der det ble forsøkt igangsatt yrkesgilder. Først i senmiddelalderen ble det dannet laug i Norge, men da av tyske håndverkere.

 

Handel

Den lokale handelen i middelalderen foregikk i byer, på faste markedsplasser og ved omreisende kramkarer. De fleste handelsplassene lå ved kysten og i fjordene, men også enkelte i innlandet. Kramhandel ble forbudt ved flere lover fra slutten av 1200-tallet, og all handel samlet i byer og kjøpsteder eller forbeholdt byborgere.

Byttehandel var vanlig, særlig i bondesamfunnet, men edle metaller ble gradvis tatt i bruk som betalingsmiddel. Harald Hardråde (1047-1066) var den første som lot slå sølvmynt i større omfang i Norge.

Fjernhandel økte sterkt i høymiddelalderen, og handelen med massevarer oppsto i denne perioden. De viktigste eksportvarene var tørrfisk og fra 1200-tallet også sild fra de store fiskeriene i Båhuslen. Trelast ble også eksportert. Den viktigste importvaren var korn - engelsk hvete og baltisk rug.

Den viktigste handelspartneren i høymiddelalderen var England, men fra 1200-tallet ble havnene langs Nordsjøen og Østersjøen stadig viktigere.

Tørrfiskhandelen ble i stadig sterkere grad sentrert til Bergen, dit tørrfisken ble fraktet nordfra på jekter. Ved middelalderens utgang drev mer enn 200 jekter denne farten.

Det var i stor grad utlendinger som utviklet masseeksporten, først og fremst hanseatene. De var effektivt organisert, kapitalsterke og med gode markedskontakter. De dominerte i praksis utenlandshandelen gjennom det meste av middelalderen, til tross for gjentatte forsøk fra kongemakten på å begrense deres virksomhet.

 

Samene i middelalderen

Siidaene

Fra middelalderen og utover vet vi at samene bodde i siidaer, lokalsamfunn med hvert sitt landområde. De enkelte slektene i siidaen fikk tilvist jakt og fangstområder av siidaforsamlingen eller av siidaens leder. Om endel mannskapskrevende arbeidsoppgaver samarbeidet innbyggerne innen siidaen, f.eks. om fangst av bever og rein om vinteren, elvefiske etter laks om sommeren eller hvalfangst langs kysten. Fangst av fugler og mindre pelsdyr var oppgaver for den enkelte.

Siidaer som lå nær hverandre kunne også samarbeide om oppgaver der dette var en fordel, for eksempel fiske.

 

Sameland innsirklet

Så lenge det ikke var dannet sterke nasjonalstater med faste grenser på nordkalotten, hadde de ulike folkegruppene levd side om side i området. Opp gjennom middelalderen ble Sameland gradvis innsirklet av nye nasjonalstater: Norge, Sverige og Novgorod. Dermed oppsto flere konflikter. På slutten av 1200-tallet var området delt mellom de nye nasjonene etter en felles overenskomst.

I en traktat mellom Norge og Novgorod i 1326 ble de to statene enige om at begge riker skulle kunne kreve inn skatter i Sameland. I praksis hadde altså ingen av de to rikene full suverenitet over området.

Kristning og kolonisering

Denne nye situasjonen gjenspeiler seg i kirkens utvikling. Fra 1200-tallet bygges det kirker i grenseområdene rundt Sameland både i Norge og Sverige. Fra disse kirkene starter også forsøkene på å kristne den samiske befolkningen. Fra 1300-tallet grunnlegges også klostre i selve området. Vi får et skille mellom kristne nasjoner og "hedenske land", og på norsk område blir det forbudt å tro på samiske trollmenn eller reise til Sameland på leting etter trolldom eller for å søke helbredelse for sykdom.

I senmiddelalderen starter den norske koloniseringen av Finnmark, i første omgang langs kysten, gjennom etablering av fiskevær. Senere ble det bygget kirker og befestningsanlegg. På denne måten ble de nye bosettingsområdene etterhvert underlagt statsmyndighetene. På svensk område ble det i 1340 utstedt en bosettingslov som gav alle kristne rett til å erverve seg landområder i Sameland.