Vannsagene

Vannsagene som kom på 1500-tallet, var grunnlaget for trelasthandelen. De første sagene var oppgangssager, med ett sagblad som beveget seg opp og ned. De var raske, utnyttet tømmeret godt og ga høy materialkvalitet. De første sagene var bondeeide, men byborgerne overtok flere og flere utover 1600-tallet.

 

Skogsarbeideren

Den voksende trelastnæringen krevde mye arbeidskraft. Mange arbeidere var husmenn som gjorde pliktarbeid i skogen og på sagbrukene. Husmennene økte sterkt i antall i foreningstiden.

 

Storborgere

Godseier Peder Anker var en av de velstående storborgerne på 1700-tallet. Han eide både sagbruk og jernverk og levde i stor velstand på Bogstad utenfor Christiania. Slik poserte han for Jens Juel i 1792, med sin hustru Anne Elisabeth og sin eneste datter Karen.

 

Gerhard Munthes "Høyonn"

"Høyonn" (1882). Er det søndagsbønder Gerhard Munthe har tegnet i dette naturalistiske maleriet?

 

Maleri fra Christiania m/havn

Plankestablene ligger klar til eksport på Christiania havn. Etter maleri av P.A. Balke, 1829.

Mot en ny dag

Foreningstiden
(1536 - 1814)

Dansketiden er blitt kalt "firehundreårsnatten" og framstilt som en mørk periode i vår historie. I dag ser vi annerledes på dette. Tvert imot var disse århundrene en oppgangstid for Norge. De nye næringene, særlig trelasthandel og bergverksdrift, styrket landet økonomisk og politisk. Handelen med utlandet økte, og her hjemme vokste det fram en ny gruppe storborgere og embetsmenn. Det var disse som ledet arbeidet for uavhengighet fra Danmark i 1814.

 

Befolkningen i Norge i foreningstiden

Gjennom hele foreningstiden økte folketallet i Norge, om enn noe ujevnt. Fra 1500 til 1650 var økningen sterkest i kystdistriktene, fra 1650 til 1750 på Østlandet. Etter 1750 fikk vi en jevn økning over hele landet.

Samlet ble folketallet mer enn firdoblet gjennom perioden, fra knapt 200 000 mennesker i år 1500 til 880.000 i 1801. Årsaken til veksten er først og fremst minsket dødelighet.

Folkeøkningen økte igjen presset på ressursene og førte til framveksten av en bred husmannsstand på 1700-tallet. Husmennene utgjorde en betydelig arbeidskraftressurs i jord- og skogbruket og var blant annet en forutsetning for fremveksten av trelastnæringen på 16- og 1700-tallet.

 

Styringsverk

Adelsmonarki 1536-1660

I perioden 1536 - 1814 var Norge forent med Danmark. Vi kaller derfor denne tiden for foreningstiden. Frem til 1660 var styreformen et adelsmonarki, der kongen delte makten med et riksråd. Riksrådet hadde stor makt, bl.a. valgte det ny konge ved tronskifte og utarbeidet håndfestinger som gjaldt som grunnlov for den nye kongens regjeringstid.

Enevelde 1660-1814

I 1660 innførte Frederik III kongelig enevelde, og kongemakten ble gjort arvelig. Det adelige riksrådet mistet dermed sin makt. Bakgrunnen for eneveldets innføring var den økonomiske, militære og politiske svekkelsen av adelen på 1600-tallet. Samtidig vokste borgerskapet frem til å bli den ledende økonomiske klassen. Det var på denne klassen eneveldet tuftet sin makt.

 

Statsoverhoder i Norge i årene 1536 - 1814

Trykk her for oversikt.

 

Næringsgrunnlag

Jordbruk

Også i foreningstiden var åkerbruk og husdyrhold de viktigste næringsveiene i Norge, ofte i kombinasjon med skogbruk, fiske og fangst. Driftsformene i jordbruket endret seg lite frem til slutten av 1700-tallet, den såkalte opplysningstiden. På denne tiden arbeidet en rekke embetsmenn med å forbedre driftsmåtene, og de introduserte bl.a. bedre gjødselbehandling, grøfting og vanning.

I opplysningstiden ble også en rekke nye jordbruksredskap introdusert. Mest kjent er antakelig såmaskinen som særlig ble brukt i Lom og Skjåk og den forbedrete Falkensteinplogen fra Vestfold.

Den mest betydningsfulle hendelsen var likevel introduksjonen av poteten. Den var kjent i Norge fra midten av 1700-tallet, men ble for alvor tatt i bruk først i nødsårene under Napoleonskrigen 1807-14. Poteten gav sikrere avlinger og fikk stor ernæringsmessig betydning.

Kornproduksjonen økte sterkt gjennom perioden og doblet seg fra 1723 til 1809. På tross av denne økningen var Norge ikke selvberget med korn, men avhengig av import. Fra 1735-88 hadde Danmark monopol på kornimport til "det sønnenfjeldske" (Østlandet og Agder).

Det var i fjellbygdene, på Vestlandet og i Nord-Norge at husdyrholdet var mest utbredt. I disse områdene var åkerarealene små, men utmarksbeitene store. Det omfattende dyreholdet ble muliggjort ved seterdrift, omfattende bruk av beiter i fjellet og på øyene og stort uttak av tilleggsfôr fra utmarka, særlig lauv og mose. Sultefôring på ettervinteren var vanlig for å kunne holde så mange dyr som mulig.

Også husdyrbestanden vokste sterkt gjennom perioden.

 

Skogbruk og trelasthandel

På 1500-tallet økte behovet for trematerialer i Europa, i en tid med økende handel, skipsfart og byutvikling. Norge hadde store uutnyttede skogressurser, og med introduksjonen av vannsagene var grunnlaget lagt for en omfattende trelasthandel.

På 1500-tallet var mange av sagene enda bondeeide, supplert av Kronens sager og de som var eid av borgere. Utover 1600-tallet overtok borgerne stadig flere av sagene, delvis ved å leie kongens sager, delvis ved å fortrenge bøndene som ikke maktet den mer kapitalkrevende driften da kystskogene var uthogd.

Statens merkantilistiske politikk favoriserte også borgerne. Ved kjøpstadprivilegiene i 1662 fikk de enerett til trelasthandelen. Ved sagbruksreglementet i 1688 ble antall sager nesten halvert, og hver sag fikk bare sage et visst kvantum bord (kvantumsagene). Hele næringen ble nå samlet på hendene til et fåtall velstående borgere.

Trelasten ble hovedsakelig utskipet fra kystbyene på Østlandet, hovedsakelig av nederlendere, som delvis skipet lasten videre til Frankrike og Spania. Fra 1660-årene gikk det meste av eksporten til England.

 

Fiske og fiskehandel

Fiske fortsatte å være en viktig del av næringsgrunnlaget langs kysten, både som matkilde og som eksportnæring. De viktigste fiskeslagene var fremdeles torsk og sild.

Torskefiskeriene hadde fremdeles sitt sentrum i Lofoten, men ble også drevet langs hele kysten fra Møre og nordover. Vanligste redskap var håndsnøre (juksa). Fra midten av 1700-tallet kom også torskegarn i bruk. I første del av perioden ble torsken solgt som tørrfisk. Fra 1730-årene fikk også klippfiskproduksjonen større betydning.

Sildefisket har alltid variert sterkt med sildas vandringer. Det ble drevet langs kysten av Båhuslen frem til slutten av 1500-tallet. Fra midten av århundret startet man sildefiske på Vestlandet og fra ca. 1600 også i Trøndelag. På slutten av 1600-tallet var fisket dårlig, men i begynnelsen av 1700-tallet tok det seg opp igjen. Fra 1784 til 1808 forsvant vårsilda helt fra norskekysten.

Bergen og Trondheim var de viktigste byene i nordlandshandelen. Hanseatenes makt ble sterkt svekket utover 1500-tallet, men de beholdt retten til å handle på Nordlandene helt frem til 1760-årene. Fra 1681 til 1715 hadde bergensborgerne monopol på finnmarkshandelen. Deretter ble den frigitt, for i 1729 å bli overdratt til danske handelskompanier. 1787 ble finnmarkshandelen frigitt.

Tørrfisken ble til å begynne med skipet ut til kystbyene fra Hamburg til Amsterdam. Fra midten av 1700-tallet ble middelhavslandene det største markedet, både for tørrfisk og klippfisk.

Sildeeksporten gikk mest til byene rundt Østersjøen. De viktigste eksportbyene var Bergen og Stavanger.

 

Håndverk og industri

Det meste av håndverk foregikk fremdeles på bygdene, dels utført av bøndene selv, dels av spesialister. Det er likevel byhåndverkerne som er mest kjent i ettertiden. De var mer spesialiserte og fra slutten av 1500-tallet fast organisert i laug. Til sammen var det registrert omtrent 80 ulike håndverksfag i byene på 1700-tallet.

Med merkantilismen som fremherskende ideologi prøvde myndighetene allerede på 1600-tallet å fremme oppbygging av industri, "manufakturer" i Norge. De første kjente manufakturer dukket opp i Bergen i 1670- og 80-årene, godt støttet av statlige privilegier og monopoler. Jørgen Thormøhlen startet bl.a. reperbane, saltverk, kruttmølle, såpekokeri, spikerfabrikk og ullveveri. Dessverre gikk han fallitt allerede i 1697, og virksomheten ble nedlagt.

Også i Christiania ble liknende virksomhet forsøkt igangsatt, men først ved midten av 1700-tallet ble det igangsatt virksomhet av noen varighet. Mest kjent er Hadeland Glassverk fra 1765, men også papirmøller, tobakksspinnerier, sukkerraffinerier og møller ble igangsatt. Bortsett fra sagbruk og bergverk er likevel industrien i Norge i foreningstiden av liten betydning, først og fremst fordi landet manglet kapital, teknisk ekspertise og kommunikasjoner.

 

Bergverk

Gruvedrift kjenner vi i Norge fra ca.1500, med utvinning av både jern, kopper og sølv, men bare i beskjeden målestokk. Den store utbyggingen av bergverksdriften fant sted i perioden 1620-1720.

Kongsberg Sølvverk, som bl.a. ble grunnlaget for myntproduksjon i Christiania, ble oppstartet etter at der ble oppdaget sølv i 1623. Det ble drevet av staten. På det meste arbeidet det vel 4200 mann der.

Kopperverk ble startet i Kvikne i 1631, Røros 1644 og Løkken 1652. Det var dessuten mindre og ustabil drift en rekke andre steder i landet. Kopperet ble først og fremst produsert for eksport.

Jernverkene ble også startet ved midten av 1600-tallet, og i årene 1806-07 var det registrert 17 ulike jernverk i drift. De vikigste var Nes, Egeland, Froland, Bolvik, Fossum, Ulefoss, Fritsø, Eidsfoss, Moss, Bærum, Hakadal og Dikemark. Jernverkene produserte stangjern, kanoner, kuler, ovner og spiker, det aller meste for eksport.

Andre bergverk var det ikke mange av. Det har vært gjort forsøk på utvinning av gull (Eidsvoll) og sølvholdig blyerts (Jarlsberg) i kortere perioder. Blåfargeverket på Modum drev utvinning av kobolt og startet virksomheten ca. 1780. Det ble drevet av staten frem til 1813, da et tysk selskap overtok.

På 1500-tallet var de fleste bergverk drevet av staten. På 1600-tallet dominerte utenlandske kapitalister som eiere. Fra slutten av århundret ble verkene stort sett eid av partisipantskap. På 1700-tallet var de fleste jernverkene norskeide.

Gjennom hele perioden krevdes det privilegier for å drive bergverk. Retten til malm og metaller var tillagt kronen, noe som ble knesatt allerede i Bergordningen av 1539 og senere bekreftet i 1647 og i Bergordinansen av 1683. Bergverkene kunne slippe toll og tiende, og de ansatte var fritatt for militærtjeneste. De nevnte lover fastsatte også cirkumferensordninger, der bøndene innen et visst område var pålagt å levere kull, ved og en viss arbeidsinnsats til verket. Denne plikten ble først opphevet i 1816.

 

Skipsfart

Sjøen var også i denne perioden den viktigste transportåren i kyst- og fjordlandet Norge. Det meste av varetransport skjedde pr. båt, både innen- og utenlands.

Innenlands var fiskefrakten fra Nordlandene til Bergen den mest omfattende, både på nordlendingenes egne jekter og på bergenskjøpmennenes egne skuter. Det samme gjaldt Trondhjem.

Utenlands var det først på slutten av 1600-tallet at norskeide skip fikk noen sentral plass. Dette må bl.a. sees i sammenheng med at England ble den viktigste avtakeren av norsk trelast, og med den engelske navigasjonsakten av 1651. Perioden 1690-1709 er den første gullalderen i norsk skipsfart.

Etter en lavkonjunkturperiode fra 1709 til 1740, begynte en ny oppgangsperiode for norsk skipsfart. Den amerikanske uavhengighetskrigen førte til en fordobling av den norske koffardiflåten, og perioden 1793-1807, med den franske revolusjonen og de etterfølgende Napoleonskrigene, skulle bli en ny gullalder for norsk skipsfart. i 1806 hadde ca.11.000 mann hyre i handelsflåten, og fraktinntektene var på omtrent 2 mill. riksdaler.

Den engelske blokaden av Danmark/Norge i 1807-14 lammet langt på vei den norske skipsfarten, selv om kaperfart ble en inntektskilde for mange.

 

Samene i foreningstiden

"Skatt til tre konger"

Sameland lå helt frem til 1700-tallet uten definerte grenser innenfor interessesfæren til tre nasjoner. Danmark-Norge, Sverige-Finland og Russland krevde alle inn skatt i deler av området. "Samene betaler skatt til tre konger", het det seg. De tre nasjonene slåss også stadig innbyrdes for å styrke sin innflytelse i området, noe som i høy grad gikk ut over den samiske befolkningen.

 

"Lappekodisillen av 1751"

Det store skillet kommer med Grensetraktaten mellom Sverige og Danmark-Norge i 1751. Nå trekkes det opp faste grenser mellom de to nasjonene, også gjennom Sameland. Traktaten har en tilleggsprotokoll, den såkalte "Lappekodisillen". Den garanterer samenes rett til å krysse grensen med tamreinsflokker, drive jakt og fangst og handle.

Lappekodisillen omhandler flere områder av samenes rettigheter, regulerer eiendomsforhold på begge sider av grensen og er i virkeligheten en innrømmelse til samene fra statens side. Dette lovverket er derfor av enkelte senere blitt kalt "Samenes Magna Charta".

 

Folketall

Kildematerialet er meget usikkert på denne tiden, men ut fra en sammenstilling av flere ulike kilder, bl.a. skattelister, har man kommet frem til en samlet samisk befolkning på 14 900. Av disse bodde 7 500 i Norge.

 

Økonomisk og etnisk utvikling

Tamreindriften

Ser man Sameland under ett, må 1600-tallet kunne kalles reinens århundre. Det er i denne perioden tamreindriften vokser frem for alvor i fjell- og bjørkeskogsområdene. I skogsområdene forble jakt og fangst hovednæringen.

Reindriften ble et nytt ledd i selvforsyningshusholdet. Reinen tjente som trekk- og lastedyr, og kjøtt, skinn, reinmelk, blod, innvoller, bein og horn ble alt utnyttet til mat, klær og redskap eller som byttemidler for å skaffe seg andre varer man trengte.

Reindriften introduserte også vandringene mellom beiteområdene vår, sommer og høst. Etterhvert ble dette sett på som den "normale" samiske livsform, reingjeternes spesielle uttrykk ble opptatt i språket forøvrig og reinen ble et idealbilde i hele det samiske kulturområdet.

Sjøsamer og skogsamer

Andre samer ble som en følge av dette stadig mer "usynliggjort", ja ofte sett på som "mindreverdige" i forhold til reindriftssamene. Deres livsgrunnlag ble samtidig stadig mer truet, sjøsamenes av det økende reinholdet, skogsamenes av det økende antallet nybyggere som bosatte seg i deres områder, brente ned skogene og jaget viltet.

Skogsamene ble etterhvert tvunget til å basere seg på kvegdrift, korn og høy, som nybyggerne, og tilpasset seg stadig mer deres levevis, språk og kultur. Sjøsamene baserte seg på hjemmefiske kombinert med jordbruk.